Anodisk oksygenfjerning

Passiv anodisk oksygenfjerning er en prosess hvor systemvannet sirkuleres med lav hastighet gjennom et kar. Dette karet inneholder et svært reaktivt anodemateriale, typisk magnesium eller sink. Disse materialene gjør det mulig for oppløst oksygen å bli konsumert gjennom en elektrolytisk virkning, som oppstår mellom anodematerialet og et katodisk materiale. Denne metoden er spesielt gunstig fordi den ikke krever ekstern energiforsyning og er relativt enkel å implementere.

Aktiv fjerning av anodisk oksygen

Aktiv fjerning av anodisk oksygen,  involverer fjerning av oksygen ved å påføre en direkte strøm til anoden. I denne metoden styres strømmen - og dermed hastigheten for oksygenfjerning - proporsjonalt med konsentrasjonen av oppløst oksygen. Dette nivået måles av en detektor som er plassert nedstrøms for reaksjonsbeholderen. Denne metoden gir en mer kontrollert og effektiv oksygenfjerning, men krever nøye kalibrering og overvåking.

Kjemiske reaksjoner og konsekvenser

I begge disse metodene, enten passiv eller aktiv, reagerer oksygenet med anodematerialet og fører først til dannelsen av hydroksylioner. Disse ionene har en tendens til å øke pH-nivået i systemvannet. Videre kan påfølgende reaksjoner av metallionene resultere i økning av suspenderte faste stoffer og potensiell avleiring. Det er derfor viktig å overvåke disse prosessene nøye og ta skritt for å balansere eventuelle bivirkninger, som endringer i pH og økning av faste stoffer.

Ved å forstå disse metodene og deres virkemåter, kan systemoperatører effektivt implementere anodisk oksygenfjerning, enten passivt eller aktivt, for å forbedre driftssikkerheten og levetiden til sine vannsystemer. Det er imidlertid viktig å merke seg at begge metodene krever nøyaktig overvåkning og vedlikehold for å sikre optimal ytelse og forhindre uønskede kjemiske reaksjoner.